Eit feitt liv: Skam dere NRK… Og oppriktig tusen takk!

NRK sin seire «Eit feitt liv» tar opp et tema som alltid er relevant. Det handler om den store fedmedebatten i media, som sist blusset opp etter at serien så dagens lys på statskanalen. Bildet til denne artikkelen er en faksimile fra en scene i serien, med en emoji som oppsummerer min reaksjon på de første episodene.

En fantastisk avslutning overskygget av en dårlig start

Serien setter søkelyset på særdeles viktige elementer i debatten om fedme, og spesielt de 2 – 3 siste episodene var veldig gode! Jeg vil derfor takke NRK for å fremme flere viktige elementer:

  • Du er selvfølgelig ikke et svakt og dårlig menneske, eller verdt mindre enn andre, fordi du har overvekt eller fedme
  • Det er horribelt hvordan personer med overvekt og fedme i mange tilfeller diskrimineres, blir sett ned på og direkte mobbes – både i arbeidslivet og av vilt fremmede personer på gata
  • Det er viktig å ha det bra i livet, og å finne en livsstil som både bidrar til en ikke alt for høy vekt, samtidig som psykisk og fysisk trivsel ivaretas

Dette er viktige poenger, og de siste episodene av «Eit feitt liv» dykker fint ned i dette. Her skal NRK berømmes for å tørre å ta tak i betente temaer. De gjør det på en god måte.

Men så var det de første episodene i serien da…

Direkte feilinformasjon får stå uimotsagt og unyansert

Gjennom de to første episodene av «Eit feitt liv» kan man få et inntrykk av at det er en vitenskapsbekreftet sannhet at det er en biologisk umulighet å gå ned i vekt og holde seg der. Dette fordi kroppen alltid, uansett, vil kjempe seg tilbake til høyeste vekt med en voldsom kraft.

Serien førte også til flere debattartikler (og andre journalistiske saker) i diverse medier der man får inntrykk av at konklusjonen til samtlige eksperter på området er: «Slanking fungerer ikke for noen, uansett». Og dette helt uten at man definerer ordet «slanking» eller kommer med en alternativ løsning. Det blir så ensidig at jeg nesten får fnatt!

Det virker nesten som at man prøver å forenkle det så mye for programmets skyld at alle nyansene i debatten forsvinner helt. Det er faktisk ikke alle forskere som mener at det finnes holdepunkter for at vi har et biologisk «set point» som vil flyttes høyere og høyere. Ja, det finnes en observerbar effekt, men den blir sannsynligvis totalt overskygget av samfunnet vi lever i.

Tillat meg å sitere på engelsk fra en god forskningsartikkel:

Regulation of body weight is asymmetric, being more effective in response to weight loss than to weight gain. However, regulation may be lost or camouflaged by Western diets, suggesting that the failure of biological control is due mainly to external factors. In this situation, the body’s ‘set point’ (i.e., a constant ‘body-inherent’ weight regulated by a proportional feedback control system) is replaced by various ‘settling points’ that are influenced by energy and macronutrient intake in order for the body to achieve a zero energy balance. In a world of abundance, a prudent lifestyle and thus cognitive control are preconditions of effective biological control and a stable body weight.

Oversatt til forståelig norsk:

Kroppen kjemper både mot vekttap og vektoppgang. Den vil være vektstabil. Det er bare det at den kjemper hardere mot vektnedgang enn vektoppgang. Uansett ser det ut til at denne naturlige reguleringen overskygges av vårt vestlige kosthold. Mangelen på normalvekt i samfunnet bør derfor tilskrives eksterne faktorer (billig drittmat på hvert hjørne), heller enn at det er umulig for kroppen å være normalvektig.

Jeg vil tro at miljøvariablene har mer å si enn de biologiske faktorene. Med det mener jeg at hvis man går ned i vekt og deretter endrer miljøet sitt og vanene sine, så vil man klare å bli på den nye vekten.

Det sier seg jo selv at det blir vanskelig å holde målvekta om man går ned i vekt, og så går tilbake til vanene som førte til at man gikk opp i utgangspunktet. Det er vel her det ligger, også i de store studiene som viser at slanking ikke funker og at folk bare går opp igjen. Ikke at det er fysisk umulig for kroppen å gå ned og bli der.

The Minnesota Starvation Experiment kjørte de en gruppe menn ned i grøfta på svært få kalorier og svært mye aktivitet om dagen. Samtlige nådde 4 – 6 % kroppsfett. Ingen hadde noen form for «ødelagt forbrenning» etter eksperimentet. Det var bare en liten del av den senkede forbrenningen som ikke kunne forklares av en nedgang i kroppsvekt eller daglig aktivitetsnivå. Og denne effekten forsvant helt når de gikk opp igjen i vekt etter studien.

Da de gikk opp igjen, så ble de ikke noe tyngre enn de var før eksperimentet. Dette også på oppfølging lenge etterpå. Og da er det jo kanskje påfallende at dette var for så lenge siden at miljøet de levde i ikke var så tilretteleggende for en usunn livsstil som det er i dag?

En studiegjennomgang gjort i 2016 fant at forbrenningen ikke er ødelagt etter at selv anoreksipasienter når normalvekt igjen. Så det finnes få holdepunkter for ødelagt forbrenning i forskningen. Men hvor er disse studiene og tallene i serien?

Å gå ned i vekt er rimelig enkelt (ikke nødvendigvis lett). De aller fleste får det til, noe også forskning viser. Det å holde den nye vekta er mye vanskeligere. Her viser noe forskning at kun 5 – 15 % klarer det. Men det finnes også forskning som viser at nesten 50 % klarer det. Ser man på totalbildet og forskjellen på de som klarer og ikke klarer å holde vekta, så kan man lære litt om hva som skal til.

Det viser seg at personer som får god oppfølging og som har høy grad av sosial støtte klarer det ganske bra. Personer som legger om livsstilen sin, endrer miljøet sitt, endrer hobbyer og vaner, trener med venner istedenfor å drikke og spise junk – de får det til! Så det er mulig, men det krever mer enn en kjapp slankekur.

Så til neste uimotsagte påstand i serien «Eit feitt liv».

Å trene har ikke noe for seg i følge «Eit feitt liv»

I en av de tidlige episodene får vi se Ronny gå opp en trapp for å komme seg til kontoret til en forsker. Hun sier noe slikt som «nå forbrant du bare 8 kalorier på å gå opp trappen» (jeg husker ikke det nøyaktige tallet). Videre kommer det frem hvor mange kalorier det er i dårlig mat, og at det er et håpløst prosjekt å trene vekk et dårlig kosthold.

Det er direkte feil!

Ja, det er veldig vanskelig å «trene bort» det de fleste ser på som «usunn» mat. Dette er fordi denne typen mat er veldig energirik. Jo mer energi man spiser, jo mer energi må man bruke for å gå ned i vekt. Hvis man for eksempel spiser et stort kakestykke på 500 kalorier, så kan man forvente å måtte gå i omtrent en time for å bli kvitt det.

Derfor må man ikke tro at man kan spise så mye dritt man vil, fordi man bare kan trene det vekk senere. Det er et dødfødt prosjekt. Grunnen til at det er så vanskelig er at du har to sider av energibalansen. Den ene siden er inntaket, og den andre er forbruket. Inntaket består av energien du putter i deg. Altså er hele 50 % av energibalansen maten som puttes i munnen.

De andre 50 % av energibalansen er din hvileforbrenning, termisk effekt av mat, NEAT (aktivitet som ikke er trening) og trening. Så trening er bare en liten del av 50 % av energibalansen, mens maten du spiser er 100 % av den andre halvdelen. Når du trener mer, så påvirker du dermed bare en bitteliten del av systemet.

Men mantraet om at «man kan ikke trene vekk et dårlig kosthold» er meget forenklet. Faktisk er det slik at hvis du er litt aktiv i dag, og samtidig ikke går opp i vekt, så trener du vekk et «dårlig» kosthold akkurat nå!

Hvorfor? Jo, fordi hvis du forbrenner 200 kalorier gjennom trening om dagen nå, og ikke går opp i vekt, så er du i energibalanse fordi du forbrenner 200 kalorier gjennom trening akkurat nå. Hvis du slutter med denne treningen, så begynner du å gå opp i vekt.

Det ble også nevnt at noen studier viser at noen personer blir mer sultne av å trene, så man bør jo i alle fall ikke trene om man vil ned i vekt. Her har man utelatt alle de fantastiske studiene som viser det motsatte.

Nemlig at trening, spesielt med høyere intensitet, gjør deg mindre sulten og stabiliserer sulthormoner og appetitt. Hvor er disse studiene i serien? Hvor er forskerne som kan komme med dette perspektivet?

All aktivitet har noe for seg i et vektnedgangsperspektiv. Og for folkehelsen, og den individuelle helsen, så er aktivitet et absolutt must! Hvorfor ikke kommunisere dette?

Her bør NRK skamme seg for å være bidragsytere til at befolkningen får en helt feil oppfatning av viktigheten trening har for et langt, sunt, godt – og lettere – liv.

Pepsi Max gjør deg feit

NRK presterer i «Eit feitt liv» å klippe sammen en sekvens med en person som kan fortelle oss at Pepsi Max gjør deg feit, og at man må unngå karbohydrater.

Ja, et lavkarbokosthold kan fungere bra, så lenge det passer for deg! Men det passer ikke for alle, og det er heller ikke et krav å spise lite karbohydrater for å gå ned i vekt. Med det ute av verden, la oss fortsette med denne sukkerfrie brusen…

Jeg kjenner ikke til noen forskning på mennesker som viser at kunstig søtning påvirker vekta i negativ retning. Jeg kjenner til flere studier som viser at personer som bytter ut sukkerbrus med kunstig søtet brus går ned i vekt og forbedrer flere helseparametere.

Hvordan NRK har tillatt seg å la denne mannen spre denne feilinformasjonen uimotsagt kan jeg ikke fatte og begripe!

Insulin er den store synderen i følge «Eit feitt liv»

Videre får denne mannen snakke om insulin, og forskning som «beviser» at det er insulinutskillelse i kroppen som gjør at du går opp i vekt. Her siterer mannen en forholdsvis god studie som viser at det å innta 500 kalorier gjennom sukkersøtet frokostblanding gav et større inntak av kalorier til lunsj enn å innta 500 kalorier med egg til frokost. Så peker mannen i programmet på at det er insulinøkningen som gjør at man holder på fettet.

Dette er en logisk feilslutning.

Insulin øker etter alle måltider, også etter eggmåltidet. Hele poenget med insulin er å låse opp cellene våre slik at energi kan dyttes inn i dem. Når vi inntar energi, så utskiller vi insulin.

Videre er det slik at insulin ikke bare låser opp fettceller. Hormonet låser opp muskelceller også!

Uten insulin hadde det vært svært vanskelig å gi musklene energi til å fungere. Hvis du tar vekk insulinproduksjonen til en person, så har du laget en person med diabetes type 1. Er akkurat det noe denne mannen vil da?

Insulin alene er ikke grunnen til at folk blir feite, punktum. Det finnes ingen god forskning som viser dette. Det finnes faktisk god forskning som viser at så lenge proteininntaket er likt, så vil både en stor mengde karbohydrat og lite fett og en stor mengde fett og lite karbohydrat i kosten føre til akkurat det samme resultatet i vektnedgang så lenge man spiser lik mengde kalorier.

Og hva er så fantastisk med den eggfrokosten? Jo, et mye høyere proteininnhold. Samtidig vet vi at mat som tar større plass i magesekken og som tar lenger tid å fordøye påvirker metthetsfølelse. Det sier seg selv at lys kornblanding med sukker gir mindre metthetsfølelse enn et godt eggmåltid med masse grønnsaker. Men ikke på grunn av insulin!

Jeg vil sitere fra den omtalte eggstudien bare for å understreke hvor dumt det hele blir fremstilt av NRK i serien «Eit feitt liv»:

The findings suggest that satiety responses of overweight and obese are not different to non-obese participants as our study confirms findings from studies conducted in different populations. Determining which foods may help overweight and obese individuals manage their food intake is important for diet planning.

Videre:

Possible reasons for the difference seen include the difference in protein intake at breakfast which was 25 g protein from the egg breakfast compared with 11g from the cereal breakfast. Protein is known to be more satiating than other macronutrients.

Ikke minst:

Limitations of the study were that participants were not asked to record their energy intake after they left the research facility, so it is unclear if total energy intake was reduced for the day.

Da er vi ved kjernen av problemet. Bildet er så unyansert. Ting blir sitert som om det er udiskutabel fakta, og at det ikke finnes nyanser i forskningen. Til og med når NRK lar personer sitere forskningsstudier, så forteller selve studien en annen historie enn sitatet som blir presentert.

Jeg kjenner at min helse blir dårligere bare av å tenke på dette. Jeg får vel et hjerteinfarkt hvert øyeblikk… Hvis andre er som meg, så er det på flere måter dette programmet påvirker folkehelsen negativt.

Et viktig innlegg fra en «blogger og influenser»

Så, fra for meg kanskje litt uventet hold, kom det et debattinnlegg med en tematikk som manglet totalt i det offentlige ordskiftet. Denne artikkelen er skrevet av Emilie Nereng, og du kan lese den her.

Oppsummerer vi både mine og Emilies tanker, så kan vi på mange måter si si at ja, greit, fedme er en slags sykdom. Men det er i så fall en samfunnspåført sykdom. Miljøet vi lever i er ikke forenlig med vår biologi med burgere og øl på hvert hjørne, og billig sjokolade og sukkerbrus i butikken.

Emilie treffer spikeren på hodet når hun skriver om regulering. Det er et paradoks at den tidligere sukkeravgiften gjorde sukkerfrie alternativer like dyre som sukkervariantene, når myndighetene også i sine egne anbefalinger forteller oss å redusere inntaket av tilsatt sukker. Her kan sukkerfri brus være en god løsning i overgangen til vann som tørstedrikk.

Og hvorfor skal det være så sykt mye billigere å spise dritt enn å spise næringsrikt? Dette er i stor grad politisk styrt.

Ingen håp for personer med overvekt…

Videre satt jeg igjen med en følelse av at slanking er helt umulig, og at det ikke er noe håp for personer med overvekt. Dette gjelder både etter de første episodene i serien «Eit feitt liv», men også fra den offentlige debatten.

Hvor er det positive fokuset på hva man faktisk kan gjøre for å endre livsstilen sin? Hvis «slanking» i tradisjonell forstand ikke fungerer, hva fungerer da? Skal man bare hengi seg til at man alltid må leve et grusomt liv fullt av offer og sult for å ikke bli overvektig igjen etter vektnedgang? Eller kan man faktisk endre miljøet sitt, få nye interesser og kanskje spise på en annen måte som gir minst like mye glede, men en større næringstetthet og lavere energitetthet?

Hvor er historiene fra de som faktisk har fått det til? «Slanking» definert som rask vektnedgang med påfølgende tilbakevending til gamle vaner er kanskje et umulig prosjekt, men å endre livsstilen sin trenger absolutt ikke være det.

Uansett hva statistikken med sine svakheter måtte si. Så lenge motivasjonen kommer innenfra og man har en bærekraftig tilnærming, så er det mye som er mulig!

Dette minner meg på en studie der forskerne delte personer inn i tre grupper.

Gruppe 1 skulle redusere kalorier, spise matvarer med høy glykemisk indeks og prøve å spise 5 – 7 porsjoner potet hver uke. Denne gruppen fikk ernæringsrådgivning.

Gruppe 2 skulle redusere kalorier, spise matvarer med lav glykemisk indeks og prøve å spise 5 – 7 porsjoner potet hver uke. Denne gruppen fikk ernæringsrådgivning.

Gruppe 3 skulle fortsette som før uten bevisst kalorirestriksjon, men prøve å spise 5 – 7 porsjoner potet hver uke i tillegg. Denne gruppen fikk ingen ernæringsrådgivning.

Gruppe 3 kunne altså spise akkurat det de gjorde før, men de skulle i tillegg spise mer potet. Hva skjedde? Gruppen som inkluderte potet hver uke uten å tenke på å ekskludere noe annet, gikk ned i snitt like mye som de to andre gruppene. Alle grupper gikk ned i vekt uten noen forskjell mellom dem. Dette også selv om den ene gruppen ikke fikk ernæringsrådgivning.

Dette viser at et inklusivt fokus, altså å tenke på hva du kan inkludere i kostholdet for å nå målene dine, er bedre enn et eksklusivt fokus, altså et fokus på å ta vekk matvarer for å nå målene dine.

Finnes det noen fasit?

Jeg skal ikke late som at jeg har alle svarene her. Utover at bildet er mye mer nyansert enn fremstilt av NRK i serien «Eit feitt liv» og diverse medier, så tenker jeg at det i alle fall er noen ting man bør tenke på.

En løsning for de fleste vil nok hovedsakelig være å jobbe med det mentale, vaner og uvaner i tillegg til det miljømessige som endring av omgivelser.

En livsstilsendring bør være mentalt bærekraftig, og om det i noen tilfeller innebærer en litt høyere BMI enn normalområdet, så er det mer positivt enn psykisk uhelse på en lavere BMI. Det er det uansett.

Så konklusjonen kan kanskje være: Alt i moderasjon!

Jeg er veldig for et normalt kosthold og en normalt aktiv livsstil. Vel, så lenge vi ikke definerer normalt som det gjennomsnittet av befolkningen ser ut til å gjøre akkurat nå, nemlig sitte stille hele dagen og overspise.

Jeg tenker også at å være slank aldri i seg selv skal være målet.

Helse og en bærekraftig (for den enkelte) sunn livsstil må jo være målet, uansett hvordan kroppen ser ut når man er i god helse.