Trening er ikke alt i livet

Denne fødselen skulle ikke bli helt som de man ser på diverse fødeprogrammer på TV. Der er det gjerne flere timer med venting. Riene kommer med jevne mellomrom, og man får pause imellom. Kanskje rekker man å sove litt, eller man kan stå på en prekestol hvis man vil. For oss gikk det ikke helt slik, som du nå skal få lese.

Jeg og kona sitter og ser på fotballkamp. Datoen er 08. april 2019, og klokken er rundt åtte på kvelden. Det er allerede 8 dager over termin, og kona begynner å bli skikkelig lei av å gå høygravid. Kroppen hennes verker, hun har vann i fingrene og vondt i ryggen. Jeg hopper mellom å ønske at jeg kunne ta all smerten for henne og tanken om at jeg håper fødselen går bra. Dette blir vårt første barn.

Det har begynt å komme noen små rier. De er ikke spesielt vonde, og de kommer uregelmessig. Vi vet at hvis vi drar ned til sykehuset nå, så vil vi mest sannsynlig bare bli sendt hjem igjen. Likevel ringer vi for å høre. “7 – 10 minutter mellom hver ri? Ring tilbake når det er jevnt under 5 minutter”, sier en hyggelig dame i den andre enden.

Så vi bestemmer oss for å legge oss til å sove i påvente av at det skal skje noe mer. Kona er litt demotivert. Hun føler at dette sikkert bare er falsk alarm. At hun må vente på å bli satt igang om fire dager. “Jeg håper hun slipper det”, er tanken som går gjennom hodet mitt rett før jeg sovner.

Bare et par timer senere våkner jeg av at hun sier at vi må ringe føden. Noe er i ferd me å skje. Hun har konstante rier og føler at hun må presse. Det er ingen pause mellom dem, og hun klarer ikke å telle antallet. Jeg ringer og forklarer situasjonen, og lurer på om vi ikke kanskje bør komme inn for en sjekk. Joda, det var nok lurt det, fikk jeg vite.

Tidligere på dagen hadde vi vært på overtidskontroll og fått vite at hun hadde 3 cm åpning. Legen mente at det ikke var lenge til noe skulle skje, og hun hadde fått rett. Vi fikk vente på et undersøkelsesrom idet klokken bikket midnatt 09. april.

Jeg husker enda den høye lyden av barnets puls. Den var nesten til å få hodepine av, siden maskinen var stilt inn med litt for høyt volum. Men alt var bra, og det var det eneste som betydde noe. Kona lå med smerter, men barnet hadde det fint. Det var ingen opphold mellom riene, ingen pause å få. Jordmor sjekket åpningen. Den var fortsatt på 3 cm, så det hadde ikke skjedd så mye. Vi ble litt redde for å bli sendt hjem igjen.

Jordmor forlater rommet for å se til noen andre. Plutselig spretter kona delvis opp av undersøkelsesbenken hun ligger på. “Vææ, jeg tror vannet gikk”, sier hun med litt bekymring i stemmen. Hun er litt redd for om fødselen skal gjøre veldig vondt. Jeg skjønner henne godt. Vi trykker på den fine røde knappen, og jordmor kommer raskt.

“Vannet gikk”, sier jeg. Klokken er nå rundt halv ett på natten, og vi får tildelt et føderom. Det er så vidt kona kommer seg bort dit. Pressriene bare fortsetter og fortsetter. Hun har en fryktelig trang til å presse, og klarer ikke å ligge å slappe av.

Når vi kommer inn på rommet blir en prekestol trillet inn, men den er litt defekt. Jeg får spørsmål om jeg ikke kan se litt på den, mens jordmor går ut for å hente noen greier til fødselen. Plutselig sier kona at hun må kaste opp. Vanligvis ville jeg løpt ut av rommet med hendene foran ørene. Jeg har hatt panikkangst knyttet til oppkast før, skjønner du.

Men det var ingen mulighet nå, så jeg forsikret henne om at jeg var der for henne og konsentrerte meg om stolen. “Jeg blør neseblod”, sa hun etter å ha kastet opp et par ganger. “Jeg skal hjelpe deg”, sa jeg. Hun var litt tilbakeholden, fordi hun vet at jeg har slitt med dette. “Dette må jeg bare gjennom”, sa jeg uten å nøle, “her, ta litt papir, så får jeg posen”. Prekestolen fikk vi aldri brukt.

Det kommer etterhvert inn både en jordmor og en sykepleier. De sier at hun dessverre ikke kan ligge i badekaret, slik hun hadde ønsket. Fostervannet var nemlig litt skittent, og da var det viktig at de hele tiden har barnets puls tilgjengelig. For å få opp denne skulle de sette en liten sonde på barnets hode.

Pressriene blir kraftigere og kraftigere, og klokken nærmer seg nå halv to. Det blir ikke bedre av at de sliter med sonden. Barnets puls hopper fra 140 til 30, og noen ganger er den helt borte. “Slapp helt av”, forsikrer de oss, “dette ser ut som en teknisk feil”. De tilkaller en lege og benytter seg heller av utvendig ultralyd for å få pulsen på barnet. Også denne faller inn og ut, men legen sier at det hun hører er helt normalt selv om de ikke kan se det på maskinen.

Kona har veldig vondt nå. Ikke bare har hun hatt pressrier lenge, men det sitter også noen som holder en sonde på magen hennes. De må presse den ganske hardt mot magen for å få pulsen til barnet, og de må gjøre det under hele fødselen. Det ble snakket mye om epidural, men da måtte de sette venekanyle først, for sikkerhetsskyld. De prøvde seg, men fikk det ikke til. Kona har litt vanskelige og usynlige vener, skjønner du.

“Vi må ha en anestesisykepleier opp hit for å hjelpe oss”, fortalte de. “Dessverre er hun veldig opptatt med to ganske dårlige pasienter akkurat nå, så vi må bare vente”. Vi ble lovet epidural så snart venekanylen var på plass, og de hadde allerede gjort klart slik at det skulle gå raskt.

“Prøv å slappe av og puste mellom riene”, sier de. “Jeg klarer ikke”, skriker kona. “Jeg MÅ presse”. Barnet ligger visst ganske lavt og trykker mot endetarmen, noe som er grunnen til at hun har slik pressetrang. Det eneste jeg kan gjøre er å stå der. Prøve å være der for henne, så godt jeg kan.

Jeg har aldri følt meg så lite nyttig i hele mitt liv. I et rom fullt av mennesker som vet akkurat hva de gjør, skal kona mi presse et barn ut av livmora si. Det er så surrealistisk og dyrisk at jeg ikke har ord for det. Og hva kan jeg gjøre? “Jeg føler meg helt ubrukelig her”, sa jeg til slutt. “Det viktigste er at du er her for henne”, sa jordmor, “det er din jobb nå”. Så jeg tok det til meg, og bare var der som en støtte så godt jeg kunne.

De sjekker åpningen med jevne mellomrom, og plutselig utbryter en av jordmødrene at hun har gått fra 4 til 8 cm åpning på 30 minutter. Pressriene har virkelig fått fart på sakene, og klokken nærmer seg nå kvart på fire på natta. “Jeg tror vi skal starte med aktiv fødsel”, sier de etter en liten stund.

“Takk og pris”, tenker jeg. Jeg klarte snart ikke lenger synet av kona i så store smerter. Det var så ubehagelig å se at hun følte at hun måtte presse, og at hun var så sliten. De siste 45 minuttene av fødselen gikk ekstremt raskt. Det føltes helt ærlig bare som 5 små minutter. Jeg husker nesten ingenting.

Noe av det jeg kan erindre er hvor ekstremt rå kona mi var. Når hun ble bedt om å presse, da presset hun skikkelig. Jeg har aldri sett lignende. Hun var flere ganger på et punkt der jeg tenkte at nå MÅ du trekke pusten snart, hvis ikke så dør du. Vet du hva hun presterer å gjøre? Hun presser i 30 – 40 – 50 sekunder til. Det er det villeste og råeste jeg har vært med på i hele mitt liv. Spesielt siden epiduralen aldri kom.

“Nå ser vi hodet. Vil du kjenne?”, sier jordmor. “Hva, hæ?”, sier kona. “Vil jeg, tør jeg?”. Hun tør. Uttrykket hun får sier alt. Dette er et magisk øyeblikk som det ikke er garantert at jeg får oppleve igjen. I øyeblikket så er jeg så utrolig takknemlig for akkurat det.

“Nå tror jeg du bare har 2 – 3 rier igjen”, sier jordmor. Dette får det til å gå en faen i kona mi. Jeg ser det på hele dama. Det er som om hun tenker “2 – 3 rier my ass. Den ungen skal ut NÅ”. De neste sekundene er helt tåkete. Jeg husker bare at jeg så noen små armer og bein, og hørte et lite barneskrik. Deretter så jeg ikke så mye, fordi øynene mine var fulle av tårer. Vindtårer fra ventilasjonssystemet selvsagt.

Å være med på en fødsel er å komme så nær naturen som det er mulig å komme. Plutselig skjønner man at mennesker bare er dyr vi også. Livet forandres totalt i løpet av bare et øyeblikk, og man skjønner at det er viktigere ting i livet enn trening.

Trening, kosthold og en sunn livsstil skal støtte opp om det livet du ønsker å leve, og ikke overta det. Det skal ikke gå ut over familie eller venner, men hjelpe deg med å oppleve mer uten at du blir sliten eller får vondter som hindrer deg. Det har denne fødselen fått meg til å reflektere mer over.

Noe annet man skjønner er at menn ikke har noen ting å stille opp med. At det ikke er kvinner som styrer verden, det skjønner jeg ingenting av.

Dere er helt rå.

Bilde av Tor som sover med sitt nyfødte barn